mandag 7. mars 2011

Heia, heia... for resultater og læring i skolen!

Gledesrusen bruser i blodet. Vi fryder oss for vært stavtak, pulsen stiger og vi roper ut vår støtte og heiarop før helten endelig er i mål. Alle smiler, vifter med flagg og det er en felles fryd og glede som vi kan bade i når vi igjen har vunnet. Seieren smaker så inderlig godt. All trening har gitt resultater. Bak ski-idolene er det treningsteam som satser, sponsorer, foreninger og ja, hele samfunnet har lengter etter gull. Vi nordmenn har en iver og engasjement for skisporten som gjør at folkefesten i kollen blir helt fantastisk.

Jeg stusser, midt i gledesrusen, hvorfor er det kun i idretten at vi heier? Hvorfor heier vi ikke frem hver eneste elev på skolen Hvorfor er ikke hvert eneste fremskritt, uansett elevens nivå en seier? Hva er det med samfunnet vårt som er så redd for å være ivrige på akademiske målstreker?

I Oslo får Skolebyråd Torger Ødegaard (H) kritikk av Utdanningsforbundet fordi han begynner forsøk med karakterer i basisfag på 7. trinn ved ti barneskoler i Oslo. Utdanningsforbundet mener at her brytes opplæringsloven. Det det er snakk om er at elevene muntlig skal bli forklart hvilken karakter de ville ha fått, samtidig som de får sine skriftlige vurderinger. Jeg tenker at tilbakemeldingene muliggjør at elevene kan bedre forbedre seg til overgangen med karakterer på ungdomsskolen. At skolen tar grep for at eleven skal være godt trent til start.

Det er ikke kult å være "flink" på skolen i dag. En kvinne fortalte meg nylig om sin bror som vokste opp i Grenland og gjennom hele oppveksten skjulte karakterene for kameratene sine. Heldigvis stoppet ikke dette ham, han er blitt hjernekirurg (!) og er i dag stolt av hva han gjør.

Våre elever må oppnå en kunnskapsreise. Kommer eleven inn i skolen som svak skal vi målrettet og systematisk jobbe for at de kommer ut at "reisen" med bedre kunnskap og ferdigheter. Det samme gjelder gjennomsnittseleven og den faglige sterke. Vi må skape en skole hvor vi støtter opp om, videreutdanner, lønner og heier lærene frem til resultater hos sine elever.

Fremskritt i millimeter for et barn med lærevansker er en like stor fantastisk seier som store fremskritt for en vanlig elev. Vi må skape en skole hvor vi heier. Hvor vi er ambisiøse og målrettet på elevens vegne og hvor vi trener med iver på neste "renn".

Gledesrusen fra helgen har ikke helt lagt seg. Klar for å ta frem flagg og heiarop for elevenes neste måltest?

onsdag 2. mars 2011

Ansvarlig flyktningspolitikk?


Jeg ble nylig fortalt om en skoleflink jente. En dyktig elev som ivrig fulgte med i timene, gjorde leksene sine og fikk gode karakterer. En jente som jobbet hardt, gledet seg til fremtiden og mulighetene livet kunne gi henne. Ferdig med ungdomsskolen var hun klar for videregående, men da sa alt stopp. Hele hennes tilværelse er på vent. Dette fordi hun og hennes familie er asylsøkere fra Somalia. Grunnskole er en rett for alle barn som er i landet vårt, men for å studere videre er det et krav er at de har lovlig opphold i landet. Foreldrene hennes har begge nok med sine egne ytre og indre skader. De har ikke mer å gi til datteren sin.

Jeg undrer meg over samfunnet vårt som med viten setter mennesker på vent, lenge. Denne somaliske piken på 16 år venter på at livet skal begynne igjen. I ventetidens vakum kommer traumer om livet på flukt og vanskelighetene fra flyktningleiren tilbake. Kjøpesenteret i sentrum blir hennes ventebenk.

Det er årlig henvendelser om at vår kommune skal ta imot flere flyktninger. Jeg er bekymret for hvordan vi skal klare å ivareta de vi har.