Min gutt på 10 år (med autisme) er livredd mopeder. Han blir hvit av skrekk, begynner å skjelve og skriker når en lokal bonde kjører til markedet forbi vårt hus i ferien. Han roper febrilsk på mamma. Stiv som en stokk blir kroppen hans i solen ved bassenget. Han finner ikke mamma, dykker i stedet ned i bassenget. Under vann høres ikke mopedduren like mye. Han graver seg ned, fjerner seg fra det han er redd for. Mamma løfter en stor kropp opp på fanget og holder ham tett inntil. Jeg sier at det ikke er farlig. At alt vil bli bra. Like så føles denne fantastiske ferien vi er på litt lik. Vi reiser langt vekk, graver oss ned og inntrer i en boble hvor Utøya og Regjeringskvartalet ikke når oss i full styrke.
Vår eldstemann på 12 år ber oss ikke lese mer om alt det fryktelige på ipad. Vi har alle avisene elektronisk og følger med på twitter og andre mediekanaler. Han sier at det er nok nå. Kan dere ikke heller hoppe uti så vi kan se hvem som dykker lengst, raskest og som finner flest ting på bunn? Vi svarer "klart det" og hiver oss ut i vannet, eller i solen eller leter om kapp etter Willy i "Finn Willy" bøkene. Samtidig er vi nummene. Ikke helt tilstede. Har klump i halsen og tårer triller når vi går inn på Tønsbergs Blad eller facebook å leser om venner og deres venner, om alt det vanskelige.
Snart skal vi lokalpolitikere fronte våre saker i valgkampen. Hvordan gjør vi det rett? Hva har skjedd med oss siden 22/7? Hva er annerledes og hvordan skal vi navigere i vårt nye landskap? Jeg brenner for den gode skolen hvor kunnskap og muligheter for alle er avgjørende for vår felles fremtid. Et trygt lokalsamfunn er mer aktuelt enn før og kvalitet i omsorgen avgjørende. Jeg føler meg ydmyk i det å diskutere politikk samtidig som vi lever i etterdønninger av vår tids verste mareritt. Alt blir så mindre viktig. Jeg vet det vil gå over, med tid. Men hvordan kan vi på en god måte den 13. august tale sak, når våre hjerte bærer så stor en sorg?
"Det finnes en vei igjennom" sa Biskop Byfuglien. Jeg tar til meg disse ordene. På mange nivåer. Jeg skal ikke dukke under vann. I stedet får all bekymring og følelser få rulle gjennom meg. Politikk handler om å ville, om å skape gode løsninger. Vi lokalpolitikere skal fokusere på saker som gjør vår kommune bedre. Våre hjerter og sjel vil bestandig være preget av 22/7. Sammen finner vi en vei igjennom.
Mine tanket går stadig til de tapte, de etterlatte og til vår felles fremtid.
