Under vann høres ikke det vonde like høyt

Min gutt på 10 år (med autisme) er livredd mopeder. Han blir hvit av skrekk, begynner å skjelve og skriker når en lokal bonde kjører til markedet forbi vårt hus i ferien. Han roper febrilsk på mamma. Stiv som en stokk blir kroppen hans i solen ved bassenget. Han finner ikke mamma, dykker i stedet ned i bassenget. Under vann høres ikke mopedduren like mye. Han graver seg ned, fjerner seg fra det han er redd for. Mamma løfter en stor kropp opp på fanget og holder ham tett inntil. Jeg sier at det ikke er farlig. At alt vil bli bra. Like så føles denne fantastiske ferien vi er på litt lik. Vi reiser langt vekk, graver oss ned og inntrer i en boble hvor Utøya og Regjeringskvartalet ikke når oss i full styrke.

Vår eldstemann på 12 år ber oss ikke lese mer om alt det fryktelige på ipad. Vi har alle avisene elektronisk og følger med på twitter og andre mediekanaler. Han sier at det er nok nå. Kan dere ikke heller hoppe uti så vi kan se hvem som dykker lengst, raskest og som finner flest ting på bunn? Vi svarer "klart det" og hiver oss ut i vannet, eller i solen eller leter om kapp etter Willy i "Finn Willy" bøkene. Samtidig er vi nummene. Ikke helt tilstede. Har klump i halsen og tårer triller når vi går inn på Tønsbergs Blad eller facebook å leser om venner og deres venner, om alt det vanskelige.

Snart skal vi lokalpolitikere fronte våre saker i valgkampen. Hvordan gjør vi det rett? Hva har skjedd med oss siden 22/7? Hva er annerledes og hvordan skal vi navigere i vårt nye landskap? Jeg brenner for den gode skolen hvor kunnskap og muligheter for alle er avgjørende for vår felles fremtid. Et trygt lokalsamfunn er mer aktuelt enn før og kvalitet i omsorgen avgjørende. Jeg føler meg ydmyk i det å diskutere politikk samtidig som vi lever i etterdønninger av vår tids verste mareritt. Alt blir så mindre viktig. Jeg vet det vil gå over, med tid. Men hvordan kan vi på en god måte den 13. august tale sak, når våre hjerte bærer så stor en sorg?

"Det finnes en vei igjennom" sa Biskop Byfuglien. Jeg tar til meg disse ordene. På mange nivåer. Jeg skal ikke dukke under vann. I stedet får all bekymring og følelser få rulle gjennom meg. Politikk handler om å ville, om å skape gode løsninger. Vi lokalpolitikere skal fokusere på saker som gjør vår kommune bedre. Våre hjerter og sjel vil bestandig være preget av 22/7. Sammen finner vi en vei igjennom.

Mine tanket går stadig til de tapte, de etterlatte og til vår felles fremtid.

Ja til råderett i Tønsberg kommune!

1.    I kommunene bestemmer vi ikke lenger i eget hus. Råderett over arealer og verdier flyttes fra lokale myndigheter til statlig myndigheter.

2.    Vern og utnyttelse av arealer er en konfliktsone mellom kommune og stat.

3.    Det oppstår et tillitsbrudd mellom innbygger og lokaldemokrati når vedtak overprøves av statlige institusjoner. 

Som enkeltmennesker ønsker vi selv å bestemme over egne liv og eiendom.

Gjennom folkevalgt lokalstyre skal innbyggere kunne ha innflytelse på hvordan egen by og bygd forvaltes og utvikles.

Når avgjørelser knyttet til privat eiendomsrett og arealutnyttelse i kommunen overstyres av staten, mister vi selvråderetten.

Vestfold er et godt eksempel på hvor statlig regelverk struper lokalråderett og utvikling. Vi har både by, strandsoner, LNF- og verneområder, men med statens maktovertagelse er handlingsrommet betydelig begrenset.

Les her nye regler i strandsonen i Vestfold.

Plan og bygningsloven bidrar til at selv små bygge og arealsaker tar lang tid, er tungrodde og kostbare i forvaltningsapparatet.

Vestfold har arealknapphet. Nå oppleves et statlig strupetak som binder areal og muligheter. Praktisk talt all modernisering og endring på eksisterende bebyggelse innenfor strandsonen, blir møtt med et Nei fra Fylkesmannen.

På Husøy har en privat eiendom en lang hevd på rett til å benytte sin strandsomt helt ned till vannet. Kommunen tilpasser en løsning for både privat platting og kommunal kyststi, men dette blir anket til fylkesmannen og overprøvd.

Jeg er oppgitt over at så mange beslutninger blir fratatt kommunen, og fortvilet over byråkratiet som gjør det vanskelig for enkeltmennesket og råde over egen eiendom.

Vi i Høyre støtter regulering av strandsonen, men vi må ha et lokalt handlingsrom.

Vi vil at statlig vern og naturforvaltning skal gjennomføres i samråd med, ikke i konflikt med, lokale myndigheter.

Vi vil ha innflytelse, medbestemmelse og lokalt selvstyre. Det er gjennom å bestemme i eget hus at vi skaper eierskap og engasjement for vår nærmiljø og samfunn.

Vi vil ha en styrket eiendomsrett og råderett i egen kommune.

Vi vil sette det lokale selvstyre på dagsorden!

Heia, heia... for resultater og læring i skolen!

Gledesrusen bruser i blodet. Vi fryder oss for vært stavtak, pulsen stiger og vi roper ut vår støtte og heiarop før helten endelig er i mål. Alle smiler, vifter med flagg og det er en felles fryd og glede som vi kan bade i når vi igjen har vunnet. Seieren smaker så inderlig godt. All trening har gitt resultater. Bak ski-idolene er det treningsteam som satser, sponsorer, foreninger og ja, hele samfunnet har lengter etter gull. Vi nordmenn har en iver og engasjement for skisporten som gjør at folkefesten i kollen blir helt fantastisk.

Jeg stusser, midt i gledesrusen, hvorfor er det kun i idretten at vi heier? Hvorfor heier vi ikke frem hver eneste elev på skolen Hvorfor er ikke hvert eneste fremskritt, uansett elevens nivå en seier? Hva er det med samfunnet vårt som er så redd for å være ivrige på akademiske målstreker?

I Oslo får Skolebyråd Torger Ødegaard (H) kritikk av Utdanningsforbundet fordi han begynner forsøk med karakterer i basisfag på 7. trinn ved ti barneskoler i Oslo. Utdanningsforbundet mener at her brytes opplæringsloven. Det det er snakk om er at elevene muntlig skal bli forklart hvilken karakter de ville ha fått, samtidig som de får sine skriftlige vurderinger. Jeg tenker at tilbakemeldingene muliggjør at elevene kan bedre forbedre seg til overgangen med karakterer på ungdomsskolen. At skolen tar grep for at eleven skal være godt trent til start.

Det er ikke kult å være "flink" på skolen i dag. En kvinne fortalte meg nylig om sin bror som vokste opp i Grenland og gjennom hele oppveksten skjulte karakterene for kameratene sine. Heldigvis stoppet ikke dette ham, han er blitt hjernekirurg (!) og er i dag stolt av hva han gjør.

Våre elever må oppnå en kunnskapsreise. Kommer eleven inn i skolen som svak skal vi målrettet og systematisk jobbe for at de kommer ut at "reisen" med bedre kunnskap og ferdigheter. Det samme gjelder gjennomsnittseleven og den faglige sterke. Vi må skape en skole hvor vi støtter opp om, videreutdanner, lønner og heier lærene frem til resultater hos sine elever.

Fremskritt i millimeter for et barn med lærevansker er en like stor fantastisk seier som store fremskritt for en vanlig elev. Vi må skape en skole hvor vi heier. Hvor vi er ambisiøse og målrettet på elevens vegne og hvor vi trener med iver på neste "renn".

Gledesrusen fra helgen har ikke helt lagt seg. Klar for å ta frem flagg og heiarop for elevenes neste måltest?

Ansvarlig flyktningspolitikk?

Jeg ble nylig fortalt om en skoleflink jente. En dyktig elev som ivrig fulgte med i timene, gjorde leksene sine og fikk gode karakterer. En jente som jobbet hardt, gledet seg til fremtiden og mulighetene livet kunne gi henne. Ferdig med ungdomsskolen var hun klar for videregående, men da sa alt stopp. Hele hennes tilværelse er på vent. Dette fordi hun og hennes familie er asylsøkere fra Somalia. Grunnskole er en rett for alle barn som er i landet vårt, men for å studere videre er det et krav er at de har lovlig opphold i landet. Foreldrene hennes har begge nok med sine egne ytre og indre skader. De har ikke mer å gi til datteren sin.

Jeg undrer meg over samfunnet vårt som med viten setter mennesker på vent, lenge. Denne somaliske piken på 16 år venter på at livet skal begynne igjen. I ventetidens vakum kommer traumer om livet på flukt og vanskelighetene fra flyktningleiren tilbake. Kjøpesenteret i sentrum blir hennes ventebenk.

Det er årlig henvendelser om at vår kommune skal ta imot flere flyktninger. Jeg er bekymret for hvordan vi skal klare å ivareta de vi har.